Reitgjerdet sykehus
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Litt rotete og noe uklar. Sterkt misvisende artikkel. Den største institusjonsskandalen i Norge, med omfattende konsekvenser for institusjonspsykiatrien, så å si ikke omtalt. Intet om bakgrunen for granskingen, intet nærmere om overgrepene og den omfattende kritikken av systemet. Det største overgrepet hevdes å være nedleggelsen av institusjonen som medførte at atskillige langtidsinnesperrede naturlig nok ikke ønsket å forlate institusjonen . |
| Reitgjerdet sykehus | |||
|---|---|---|---|
 Fronten på Reitgjerdet | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Trondheim | ||
| Kart | |||
 Reitgjerdet sykehus 63°25′11″N 10°27′25″Ø | |||
Reitgjerdet sykehus var et psykiatrisk sykehus på Reitgjerdet/Brøset i Trondheim for farlige og særlig vanskelige sinnslidende menn. Sykehuset var en del av kriminalomsorgen og ble åpnet i 1923 og lagt ned i 1987.
Opprettelsen
[rediger | rediger kilde]Opprinnelig var Reitgjerdet en pleiestiftelse for spedalske fra 1860-årene. Arkitektene Schirmer og von Hanno tegnet den store murbygningen med rom for 250 pasienter. Etter at Armauer Hansen oppdaget leprabasillen, ble slike pleieinstitusjoner for spedalske etter hvert overflødige, og sykehuset ble ombygget til psykiatriformål i årene 1919–23. Mellom 1957 og 1963 ble det oppført en ny sykehusfløy og funksjonærboliger, tegnet av Roar Tønseth.
Sammenslåing med Kriminalasylet
[rediger | rediger kilde]Sykehuset ble formelt slått sammen med Kriminalasylet (opprettet i 1895) i 1961 og lagt til Reitgjerdet. Overføringen av pasientene skjedde ved åpningen av et nybygg for disse pasientene 28. januar 1963. Kriminalasylet hadde vært en institusjon for de som både var sinnssyke og kriminelle. Reitgjerdet var beregnet på den samme pasientgruppen, i tillegg til de særlig vanskelige. Sammenslåingen og den store utbyggingen i 1961–63 førte til at sykehuset fikk 260 plasser, noe som senere ble sterkt kritisert. Kapasiteten ble senere redusert til 220. I perioden 1975 til 1978 ble antall plasser ytterligere redusert til 180.
Veien mot nedleggelsen
[rediger | rediger kilde]Fra høsten 1978 og i årene som fulgte var Reitgjerdet sykehus gjenstand for intens offentlig debatt og kritikk. Det var særlig bruken av ulovlig tvang på institusjonen som ble kritisert. I september 1980 kom pålegg om inntaksstopp av pasienter, og i april 1982 var antall pasienter redusert til 25.
Etter vedvarende kritikk mot forholdene på sykehuset utover på 1980-tallet, ble det lagt ned 1. juli 1987. Da hadde en granskingskommisjon med høyesterettsdommer Knut Blom som formann uttalt seg sterkt kritisk både til sykehuset og til sentrale helsemyndigheter. Det senere Erstatningsutvalget førte til utbetalinger av store erstatningsbeløp til pasienter som hadde vært innlagt i institusjonen.
I behandlingen av St.prp. nr. 130 (1980–81) og St.prp. nr. 116 (1981–82) Om nedleggelse av driften av Reitgjerdet sykehus, jf. Innst. S. nr. 215 (1981–82), sluttet Stortinget seg til at driften av sykehuset skulle avvikles innen fem år fra 1. juli 1982. Det ble gjennomført en gradvis tilbakeføring av de fleste pasientene til hjemkommunene i årene 1980–87. Mange av pasientene hadde levd på Reitgjerdet i mange tiår og ønsket ikke å flytte derfra. Overfor disse pasientene var overføringen det siste og største «overgrepet». Mange av disse pasientene fikk det vanskeligere dit de kom sammenlignet med hvordan de hadde hatt det på Reitgjerdet.
Den regionale sikkerhetsavdelingen ved Sør-Trøndelag psykiatriske sykehus (Brøset) ble opprettet 1. juli 1987, samme dag som Reitgjerdet ble avviklet. Denne delen av psykiatrien skulle nå desentraliseres. Egne sikkerhetsavdelinger ved fylkessykehusene, og fire regionale sikkerhetsavdelinger for særlig vanskelige og/eller farlige sinnslidende ble opprettet som erstatning for kriminalasylet.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) «Reitgjerdet sykehus». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.